Fra midten av september går vi inn i Fargetiden, i det øyeblikk bladene på trærne inntar høstdrakt, når lyng og myr kler seg i gull og når den første snøen har drysset sukkersøtt på Lofotens vakre tinder. Denne tiden er som en magisk reise, der fjellene lyssettes med varierende farger fra time til time. På en typisk oktoberdag i Lofoten kan du se mørkegrønne skyer som masjerer rundt på himmelen over Vestfjorden, mens sola glir bedagelig fra øst til vest og byr på rosa og lilla morgentimer. Senere eksploderer himmelen i oransje og gledesgult før den avkjøles med den blå timen.
Den blå timen er fylt med dette underlige blåaktige lyset som får deg til å sette deg ned og bare se. Gjør deg tankefull og melankolsk, eller er det som skal til for å senke skuldrene å puste den rene blå lufta inn i en stresset kropp. Kanskje akkurat tidsnok til å oppdage at fjellet du sitter og ser på har forandret seg fullstendig, som om fjellet har dreid seg litt rundt eller bøyd seg litt nærmere havet. Av og til føles det som man må holde pusten og la være å blunke, så man er sikker på at man får med seg de skiftende skyggene. Men det trenger man ikke, den blå timen varer lenge. Mye lengre enn en vanlig time.
Når sola tar sine malersaker ned i havet og forbereder neste forestilling, ligger Lofoten naken og klar for å ta imot nye kunstnere. Det åpne landskapet med hav og himmel gjør at det aldri egentlig blir helt mørkt. Følelsen av frihet og begeistring skaper sitt eget lys. Drømmen er å ligge spent og se opp i den store himmelen, spekket med bittesmå lys ubeskrivelig langt borte. Lys fra stjerner vi aldri skal hilse på. Men så, plutselig, flerrer en hilsen fra vår egen stjerne over himmelen, en to til fire dager lang reise males over hodene på oss i dansende bevegelser i grønt, hvitt, rødt og blått.
Nordlyset. Aurora Borealis, en av de vakreste skuespillerne i fargetiden.
Mot slutten av fargetiden er det ikke bare fargene som begeistrer, det er lyd av fiskebåter, måker og vårlige drypp fra hustak og istapper. Lofotfjellene, dekket av fløyelsmyk fløte, skinner klart og rent i den stadig sterkere solsteiken. Som en siste advarsel om at sola snart skal innta makten for fullt; den fobereder seg til sommer og døgnvakt. Det er tid for
midnattsol. 
